Deretter ga han Norge to til tre år på å fatte beslutninger som er nødvendige for å trygge sine interesser i regionen. Som ett av flere virkemidler for å møte utviklingen lanserte han Barents 2020-prosjektet, som et langsiktig program for bygging og videreutvikling av nødvendig nordområdekunnskap.
Dette skriver Willy Østreng i et notat om nordområdene og perspektiver framover.
I Dagbladet søndag 4. oktober skriver korrespondent Morten Strand i Russland at NATOs nye øverskommanderende for Europa frykter konflikt mellom NATO og Russland. I følge admiral James Stavridis kan det nye store nord bli en sone for konflikt eller konkurranse. Alle de fire NATO-landene, USA, Canada, Damnark og Norge har interesser og rettigheter i havet under Arktis. Det er all grunn til å anta at hvert lands oppdeling av 'sin teig' opp mot polpunktet vil skape konflikter. Les mer.
Andre mener derimot at Stavridis skremmer med russerne.
Det er antatt at det ligger olje til en verdi av 90 milliarder dollar olje i dette udefinerte området, som nå blir tilgjengelig for utvinning når isen smelter.
Jeg siterer igjen fra Østrengs notat:
Klimautviklingen i Arktis gjør at sjøisen gradvis blir et mindre alvorlig hinder for letevirksomheten enn den var tidligere. Den isen som fortsatt må overvinnes er dessuten tynnere og svakere og således lettere å forholde seg til enn den var for bare få tiår tilbake.
Reduksjon i skrugarder og mangeårig is letter dessuten betingelsene for leting, produksjon og transport. Møtet mellom rigg, skrog og is blir mindre dramatisk og utfordrende. Dette gjelder i særdeleshet i russisk Arktis hvor frekvensen av mangeårig sjøis i kystsonene har avtatt vesentlig de senere årene.
Seilingsbetingelsene langs Nordøstpassasjen, dvs Den nordlige sjøruten (NSR), som strekker seg fra Beringstredet i øst til Novaya Zemlja i vest, blir stadig bedre. Om denne utviklingen fortsetter, vil utbredelsen av sjøisen, ifølge rapporten til Arctic Climate Impact Assessment Group (ACIA), gradvis tillate skip å legge seilingsrutene lenger nord enn kystsonen og dermed unngå de grunne farvannene over sokkelen og de trange stredene gjennom de russiske arkipelene.
Den vestlige delen av Nordøstpassasjen, som strekker seg fra Vest-Sibir og vestover mot norske nordområder, har vært benyttet for helårs seilinger siden 1978. I tråd med denne erfaringen, hevdet Rolf Sæther, tidligere president i Norges Rederiforbund, at ressursene i Vest-Sibir kan fraktes vestover på kjøl gjennom norske nordområder til forbrukere i sør. Han betraktet dessuten dette som en miljøvennlig transportform som teknisk lar seg gjennomføre.
I 2002 startet oljetransportene fra disse områdene opp på regulær helårs basis. De foregår med en flåte av små isforsterkede tankskip som frakter oljen fra produksjonsstedet i øst til Murmansk for omlasting til tradisjonelle supertankere for utskiping gjennom Den nordlige maritime korridor (NMK) som strekker seg fra Kvitsjøen til det europeiske kontinentet. Vinterforhold og sjøis er således ikke lenger noen absolutt hindring for sjøtransport i de norsk/russiske nordområdene.
Her er så definitivt litt å gripe fatt i og tenke i gjennom.
