ISFLAK PÅ STØRRELSE MED OSLO BY

Nå skjer det fortere enn jeg liker. Hadde planer om å lage en større sak om isbreer og isbremmer som kalver, men i dag er alle aviser og nyhetsmedia foran meg med den dramatiske historien om isbremmen i Antarktis som løsna og falt ut i havet.

















Isflaket er over 400 kvadratkilometer stort, på størrelse med Oslo by, skriver Aftenposten. Bildene av denne enorme kalvinga er plukket opp av satelitter, og jeg har henta noen av dem fra National Snow and Ice data Center i Colerado, USA, som følger denne begivenheten med falkeblikk.

- Dette er noe man ikke ser så ofte. Sprekkene i den flytende isen kommer til å fylles med vann og smelte, sier Ted Scambos, den ledende forskeren ved National Snow and Ice Data Center.
Slike iskollapser fra Antarktis er sjeldne, men de skjer stadig oftere i de siste tiårene.

Forskere som Scambos frykter nå at resten av Wilkins-ismassen skal kollapse. De hadde ikke forventet at isflaket skulle rive seg løs før om 15 år. Foreløpig er ikke forskerne bekymra for at havnivået vil stige, for dette som løsna var et isfalk fra en isbrem som ligger i selve havet, ikke på land. Men forskerne tror at tirsdagens hendelse er et tegn på at den globale oppvarminga forverres. Det tror jeg óg. Og det bekymrer meg.

Du kan lese mer og grundig om denne saken på nettsida til Norsk Polarinstitutt
Pressemeldinga fra National Snow and Ice Data Center finner du her.

TIBET. ØSTENS VANNTÅRN

Tibet er et land som befinner seg på et høyt platå, omgitt av store fjell. Gjennomsnittshøyden i landskapet er 4.900 meter over havet. Det grenser i følge Wikipedia til de kinesiske provinsene Sichuan, Yunnan, Qinghai og Sinkiang Uighur, samt til nabolandene India, Nepal, Bhutan og Myanmar.

Store ting skjer i Tibet i disse dager, og det er kanskje verd å minne om at dette landet og hele den høye sletta som kalles Verdens tak, er et gedigent vanntårn for østens befolkning.

Den tibetanske høysletta og de omliggende områdene i Kina har breer som utgjør store områder, og i dette frosne vannet ligger østens vannbeholdning lagret. Breområdene i Tibet og det omliggende Kina dekker henholdsvis 59 400 km2 og respektive 5 600 km2. Disse tallene har jeg henta fra rapporten Global Outlook for Ice and Snow, og de sier noe om fordelinga av vannreservene.

Breene i Kina har trukket seg tilbake og blitt forminska med om lag 20% siden det vi kaller Den lille istida i det 17. århundre. Reduksjonen har økt det siste hundreåret, og særlig de siste ti årene. Flere av de breene som har vært observert, viser stor tilbaketrekning.

Several monitored glaciers show strong retreat (sitat).

Med den påvirkninga som global oppvarming har på denne regionen, kommer breene til å smelte ytterligere og føre til en alvorlig trussel for vannreservene.

Det er nok også derfor store og betydelige interesser er knytta til Tibet, som er vannkilden for folkemassene langs fjellsidene og nede på lavlandsslettene i Asia.

Kartet har jeg henta hos Grid-Arendal som har en rekke flotte illustrasjoner angående situasjonen på jorda.

ISEN SMELTER. DET ER HELT VILT

I februar skrev Aftenpostens klimasider at isen smelter med rekordfart i nord. Nå kunngjør Norsk Polarinstitutt at de har gjort nye og urovekkende målinger rundt øya Hopen, og skriver:

"Sjøisen som legger seg i vinterhalvåret ved Hopen på Svalbard er redusert med over 40 cm i tykkelse de siste førti årene. Norsk Polarinstitutt publiserer nå forskning som viser at sesongisens tykkelse rundt Hopen er betraktelig redusert siden de første målingene av istykkelsen på øya ble utført på midten av 1960-tallet. Dette er første gang det blir publisert en langtidsovervåkende studie over istykkelsen i Barentshavet. Siden år 2000 er det ikke observert is som er tykkere enn 1 meter ved Hopen, samtidig som den lokale luft- og vanntemperaturen i området har økt".


Jeg besøkte den lille øya Hopen i 1984, jeg var med Værvarslingas folk med båt oppover til denne bitte lille værvarslingsstasjonen i nord. Det var årets vaktbytte, og de fire som hadde vært der siste året, skulle hjem etter ett år aleine på denne isolerte ishavsstasjonen. Jeg husker ishavsveteranen Oddmund Søreide som ble stasjonssjef det året, og ikke minst Gustav Hasvik som var kokk. Gustav snakket om den polare basillen som han var bitt av. Det var nok helt sant: 25 år seinere bor Gustav fortsatt på Svalbard!

Men best av alt husker jeg at de snakket om alle isbjørnbesøkene ved stasjonen, og at bjørnen vandret forbi, - nettopp i dette området, og stadig stakk innom på visitt. Bjørnen følger ofte faste ruter på sine vandringer mellom øst og vest. Hopen er populært område, og det var mange bjørnehi i nærheten, ble jeg fortalt.

Hva skjer når isen blir så tynn at isbjørnen ikke lenger kan vandre forbi Hopen som ligger et lite stykke sørøst om Spitsbergen? Og hva skjer med binnene som skal føde, og som kanskje må legge på svøm over store havområder med små bjørnunger?

Alle kjenner svarene. Men de er særs ubehagelige å tenke på.

"Norsk Polarinstitutt har drevet sjøisovervåkning rundt Svalbard og i Framstredet i mange år. Sjøisovervåkninga ved Hopen ble starta av polarinstituttets forsker Torgny Vinje på 1960-tallet. Sesongisen rundt øya begynner vanligvis å forme seg før desember, og i mai er isen på sitt tjukkeste, - før den forsvinner. Ismålingene utføres jevnlig av overvintrerne fra Meteorologisk institutt og resultatene bearbeides av forskerne", skriver polarinstituttet.

Aftenpostens klimaside Het Klode skriver at 25% av isen i Arktis har smeltet på ett år. Forskerne har studert satelittbilder av isen og kan fastslå at den smelter fortere enn noensinne. Et isfritt Arktis kan bli dramatisk for oss alle. Den danske forskeren Rasmus Tonboe ved det danske meteorolgiske instituttet setter ord på det mange av oss føler:

Det er helt vilt, sier han.

Aftenpostens nettside har lagt ut en animasjon av nedsmeltinga. Den kan du se her. Og det er riktig som den danske forskeren fastslår:

Dette er helt vilt. Intet mindre.

Bildet fra Hopen er tatt av Hallvard Strøm ved Norsk Polarinstitutt, som har copyright.

THE CRYOSPHERE. WHERE THE WORLD IS FROZEN

Tenk at det finnes et eget navn for de områdene på jorda som er frosne: Kryosfæren.

Vi snakker ofte om atmosfære og biosfære, men kryosfære-begrepet var nytt for meg da jeg begynte å jobbe for Verdens miljøverndag 2007. Årets tema var Melting Ice - a Hot Topic? og vi lagde ei nettside med linker til steder der fenomenet kryosfære er omtalt. Og det er slett ikke bare i Arktis og Antarktis, selv om de utgjør store og viktige deler av de islagte områdene på kloden.

Hva betyr kryosfære? Ordet stammer fra det greske kryos som rett og slett betyr kald. Kryosfæren inkluderer områder med havis, ferskvannsis, snø, breer, frossen mark og permafrost.

Isdekkene, breene og havisen har stor innflytelse på jordas klima og kryosfæren inkluderer Antarktis, Arktis, Grønland, nordre deler av Canada, nordre deler av Sibir samt mesteparten av de høyere fjellområdene i verden der temperaturen er gjennomsnittlig under null grader i løpet av et år.

Det fascinerer meg at det også finnes områder med breer som kalles tropical glaciers. Disse finner vi i Andesfjellene i Colombia, Venezula, Equador, Peru og Bolivia, så vel som i høyfjellet i øst-Afrika med Mount Kenya og Kilimanjaro, - og i Irian Jaya i Indonesia. I perioden fra 1950 til 1990 dekket disse tropiske breene omlag 2760 km2, med en fjerdepart i de peruvianske Cordillera Blanca-fjellene. Målinger fra 2000-2005 viser at områdene nå har krympet til 2500 km2.

Hvorfor er kryosfæren viktig? Jeg klipper en bit fra nettstedet til National Snow and Ice Data Center hvor de sier det veldig fint:

The cold regions of our planet influence our entire world’s climate. Plus, the cryosphere is central to the daily lives of the people, plants and animals that have made it their home.

Ikke alle er glade i kulde. Men jorda trenger 'frysebokser' og 'kjøleskap'. Og vi ønsker ikke å skape hjemløshet for dem som har valgt kalde strøk å leve i.


Det snakkes så ofte om varme hjerter. Men i dag trenger vi hjerter som brenner for de kalde strøk på kloden.

Dette bildet tok jeg utenfor Universitetsstudiene på Svalbard på våren 2007. Det ble laget av unge iskunstnere som dekorerte til åpningen av Det internasjonale polaråret, IPY.

For meg er dette et symbol på et kaldt område som alltid har tatt i mot meg med varme. Og jeg ser med mismot på den nedsmeltinga som nå skjer på kloden. Vi kan ikke gi opp. Men det haster.