søndag 13. april 2008

STOR NEDSMELTING. THE BIG THAW

Siste gang jeg fløy nordover, fant jeg en interessant artikkel i Scanorama magasinet ombord. Jeg tok med meg bladet hjem, og leita fram artikkelen på nettet. Du finner den i aprilnummeret av National Geographic.

Det er forskningsredaktøren i National Geographic, Tim Appenzeller, som har reist over store deler av kloden for å dokumentere tiningen som skjer. Han starter turen i Andesfjellene i Bolivia, og beveger seg gjenom flere kontinenter sammen med fotograf James Balog for å vise verden hva som er i ferd med å skje på jorda. Akkurat nå. Og han oppsummerer slik:

Fra Grønland til Antarktis ser vi at verden mister sin is, hurtigere enn noen trodde var mulig.

Våre hjemlige politikere som ikke syns dette med klimaendringene er noe å blåse opp, burde studere artikkelen i detalj. Jeg knytter noen refleksjoner til det området som opptar meg spesielt for tida, nemlig Grønland.

The latest signs from Greenland have persuaded many ice researchers that sea level could rise three feet (one meter) by 2100. Rignot, who has measured the rush of glaciers to the sea, says even that figure may turn out to be an underestimate. Greenland, he notes, could ultimately add ten feet (three meters) to global sea level, “and if this happens in the next hundred years instead of the next several hundred years, that’s a very big deal.”

Appenzeller følger forskerteamet mens de senker kamera ned i en enorm smeltevannskanal. Disse går ned gjennom breen, og fører ofte smeltevann inn under breen - noe som kan føre til en smøringseffekt som gjør at breen blir liggende å 'flyte' på den stabile grunnen. Dette vannet kan føre til at breer kan bevege seg med stor hastighet dersom de først begynner å 'gli ut'. Dette er noe av grunnen til at isen på Grønland kan være svært sårbar og utsatt for temperaturstigninger, skriver National Geographic. Bare små temperaturøkninger kan gjøre stor forskjell, og deler av Grønlandsisen ligger langt sør:

Look at a map, and it’s easy to see why the Greenland ice sheet is so vulnerable: Its southern end is no farther north than ice-free Anchorage or Stockholm. Greenland’s ice is a relic of the last ice age, surviving only because it is massive enough to make its own climate. The island’s brilliant, perpetually snow-covered interior reflects light and heat. Its elevation adds to the chill, and its bulk fends off warm weather systems from farther south. As the ice sheet shrinks, all these defenses will weaken.

Bildene er en hel historie for seg, og du finner dem i fotogalleriet til National Geographic. De er minst like vakre som de er skremmende.

Mitt bilde er tatt over Svalbard, og viser en dam av smeltevann i det øverste området av en bre. Ikke fullt så dramatisk som James Balogs bilder, men tøft nok, tatt med min lille IXUS 400 gjennom flyvinduet.

Artikkelen avslutter med et besøk i Glacier Park i Montana der vi treffer forskeren Dan Fagre som er forsker for U.S. Geological Survey. Han kjenner området som sin egen bukselomme og teller de resterende breene, 27 i tallet, som han regner med vil være borte i løpet av de neste 25 årene. Det er ei sterk avslutningen på denne svære artikkelen som jeg tar med som et punktum:

As a scientist, he is fascinated to watch a planet being transformed.

As a human being, he feels the loss of a beloved landscape. “When I go to some of the glaciers I know well, I come over the ridge, and I don’t even have to pull out maps or photos,” he says. “I can just look and go, Oh my gosh, that whole area’s gone.” Another icy landmark, seemingly as permanent as the mountains themselves, has vanished in the heat.

NYTT VERDENSBILDE I NORD


Hufvudstadsbladet har slått opp en stor sak om vårt nye verdensbilde og betydningen av å gjøre seg kjent med nordområdene under de stadig vekslende endringer som foregår der.

Jeg har kopiert kartet, og linker til artikkelen som du finner her. Den går både inn på gamle, kjente temaer som problemer med miljøgift i Arktis, men diskuterer også konsekvenser av de klimaendringer som er i gang, med særlig fokus på nordområdene.
De skriver blant anna:

Det norra polarhavet är en formlös fläck på många människors mentala karta av världen. Men i dag händer det så mycket kring Arktis att man tvingas precisera sina uppfattningar.

Avisa slår også fast at endringene vi i dag ser, går fortere enn forutsagt, og siterer Bert Rudels som er nyutnevnt professor i geofysikk på Helsingfors universitet og særlig har jobba med Østersjøen og Nord-Atlanteren:

– Förut trodde man att Arktis var ett stelfruset område där ingenting hände. Men i dag inser vi att där händer mycket mera än vi hinner forska ut.


Rudels tilbragte siste sommer ved iskanten i Framstredet, på det tyske forskningsfartøyet Polarstern, et imponerende fartøy som lå til kai her i Tromsø da de returnerte fra forskningstokt i fjor. Skipet tilhører AWI, Alfred Wegener Instituttet, og er et flytende stor-skala laboratorium som både tokter i Arktis og Antarktis.


I artikkelen diskuterer Rudels bl.a problematikken omkring saltholdighet og det kalde vannet som strømmer ut fra Polhavet gjennom Framstredet, og er en del av Golfstrømmens drivkraft.