VANNTÅRNENE I ASIA

Her er vår blå klode. Og jeg vil skrive om vanntårnene i Asia. For fjellkjedene i Asia er vanntårn, og holder store deler av vannreservene i form av is og snø. Herfra kommer vannet som skal livnære 1.3 milliarder mennesker. De store fjellkjedene har vakre navn: Hindu Kush, Kunlun Shan, Pamir og Tien Shan.

Fjellrekkene som omkranser Tibet, er utløp for de største elvene i verden og bringer vann til om lag 40 % av verdens befolkning. I så måte er Tibet interessant på mange flere måter enn pga opprøret som finner sted akkurat nå når dette innlegget blir skrevet. Alt folket i og under Himalaya er på samme måte berørt og avhengige av det vannet som renner ned fra fjellene.

Sjøl besøkte jeg Nepal for mange år sia, og satt ved elva Bagmati som renner gjennom Kathmandu der folk badet og strødde rester etter likbrenningene på elvebredden like nedenfor det store Pashupathinat-templet. Bålene langs elevbredden brant dag og natt, det er den eneste måten buddister og hinduister gravlegger sine døde på.

Jeg husker dette som ett av mine sterkeste inntrykk fra Nepal; lukta av brent kjøtt ved elvebredden, folkelivet, trappa foran tempelplassen. Og jeg husker refleksjonene rundt dette livet som var så annerledes enn det jeg var vant til hjemmefra. Elva var også et badested, et vannreservoir og en helligdom for folkene langs bredden.

Selve kilden til liv.

Hva skjer med disse vannreservene når temperaturen stiger, og snø og is smelter? Det er ingen hyggelig tanke, og kan medføre katastrofer vi knapt kan forestille oss. Isbarrierer som holder innsjøer av smeltevann kan plutselig briste, og store mengder vann strømme ned over fjellsidene og skape flommer av størrelsesordner jeg ikke tør tenke på. Elveleier endres, økende flom og økende tørke skjer oftere enn før. Konsekvensene for fjellfolkene i Himalaya og bøndene i lavlandet blir enorme. Og vanntårnene blir, - med økende temperatur, heller ikke i stand til å binde så mye frossent vann. De blir på kort sikt farligere. På lengre sikt tømmes de for store mengder is og snø og gir dermed mindre vann til folkemassene i Asia.

Store elver strømmer ned fra Asias vanntårn, blant dem de største elevene i verden, med navn som hentet fra eventyrene: Tarim, Syr Daria, Amu Daria, Indus, Ganges, Brahmaputra, Yangstze og Huang He som vi kjenner bedre som Yellow River eller Den gule flod. Opptatt som jeg er av nedsmeltingen i Arktis, syns jeg det er viktig å understreke at det som skjer med is og snø, gjelder alle regioner av verden.

Nepal er et utrolig vakkert land, og blant de fattigste på kloden. Da jeg var der, døde halvparten av alle barn under fire år av mangel på mat, reint vann og helseomsorg. Statistikken er sikkert ikke bedre i dag, etter langvarig borgerkrig som har pumpet landet for resurrser. At klimakrisen rammer på toppen av alt dette, er ikke godt å tenke på.

Jeg besøkte også Pokhara, en av de vakreste landsbyene i verden som ligger ved en sjø, omkranset av Himalayas høyland. En av toppene kalles Machhapuchhre eller fiskehale på grunn av den splittede toppen.

I heftet Global Outlook for Ice and Snow som du kan laste ned eller lese på nett, skriver Kunda Dixit at menneskene i området har hatt et nesten apokalyptisk syn de to siste årene:

Machhapuchhres fiskehaletopper på nesten 7000 meter har vært snøfrie.

Brahmaputra, Ganges og Indus har alle sitt utløp i skjæringspunktet mellom Nepal, India og Kina.

’What happens to the snow that feeds these rivers due to global warming will determind the future of the billion people who live downstream. Think of that the next time you stop at a petrol station’, skriver Kunda Dixit. Gjør det.

Bildene er hentet fra Wikipedia, og den blå kloden, The Blue Marble, fra NASAs nettside Visible Earth. Les mer om NEPAL, om forskning på instituttet ICIMOD og om POKHARA her.